– Varm kaffe er godt for alt og til alle tider, skrev forfatteren Alexander Kielland i 1882. Allerede den gang var nordmenns kaffevaner bemerkelsesverdige og selv den bevandrede samfunnsviteren Eilert Sundt var «sjokkert» over forbruket.

Historien vil ha det til at kaffe først kom til Norge og Christiania sammen med en hjemvendt kjøpmann i 1674. På denne tiden fløt det øl og brennevin i Kvadraturens gater og kanskje var det den bedøvede allmenntilstanden som gjorde at nyheten ble ignorert. Den ulykkelige kjøpmannen ville nok selv ha druknet noen sorger i alkohol om han visste at det var en kommende folkedrikk han forgjeves prøvde å selge. Som en mann av sin tid var det nok uansett ingen fare for at han holdt fingrene fra flaska. Før kaffe ble utbredt som nytelsesdrikk var øl en naturlig del av hele det daglige kostholdet, fra frokost og lunsjpause, til middag og kvelds. På den måten rakk man som regel å tylle i seg åtte til ti liter om dagen, gjerne ispedd noen klunker vin og brennevin.

Det er ingen tilfeldighet at kaffens utbredelse faller sammen med opplysningstiden (1650-1800). Utover 1700-tallet vant den oppkvikkende drikken stadig større popularitet i Norge og det var overklassen som først omfavnet den. Fra å ha vært forbeholdt selskapslivet tok det ikke lang tid før kaffe ble et fast hverdagsinnslag i de finere kretser. I 1769 åpnet den britiske danselæreren mr. Stuart og hans kone landets første café, London Skienk på Stortorvet, som var modellert etter de moderne serveringsstedene som fantes i europeiske storbyer. Her kunne man blant annet nyte vin, brennevin, engelsk øl, sjokolade og nytraktet kaffe eller te. Med slike eksotiske fristelser på menyen, er det lett å forstå at kafébesøk ble et yndet virkemiddel blant bemidlede beilere som ville imponere unge kvinner i Christiania på slutten av 1700-tallet.

1800-tallet var det århundret da kaffe skulle bli formet til den folkedrikken vi kjenner den som i dag. På denne tiden økte verdens kaffeproduksjon dramatisk samtidig som tollavgiftene ble betydelig redusert. Det betød lavere priser og dermed  var ikke kaffen lenger forbeholdt de rikeste. Kaffen ble brent, malt og brygget innenfor kjøkkenets vegger, en omstendelig prosess som ble tatt på høyeste alvor. For å forlenge varigheten på kafferasjonene ble de ofte spedd ut med sikori eller brøddeig som ble stekt, tørket og malt sammen med kaffen. På midten av 1800-tallet var drikken etablert på tvers av samfunnsklasser og norgesgeografi, noe den britiske oppfinneren og eventyreren William Mattieu Williams beskriver godt i sin bok «Til fots i Norge i 1856»:

Firmaet etablerte seg i Dronningens gate 18, tvers over hovedpostkontoret i Kvadraturen, og spesialiserte seg raskt på import av kaffe og te. Med sin umiddelbare nærhet til havn og jernbane var Kvadraturen handelssentrum i byen til langt ut på 1900-tallet. Solberg & Hansen holdt holdt hus i Dronningens gate 18 helt frem til slutten av 1930-tallet. Allerede på denne tiden var kaffeutvalget bredt, og inkluderte bønner dyrket i flere land og kontintenter. Blant disse var både Java Mocca og Malabar, navn som ennå er velkjente blant kaffedrikkere i hele verden. Som en kuriositet kan det nevnes at grossistprisen på én kilo Java Mocca den gang var 3,25 kroner, som tilsvarer cirka 270 kroner i dagens (2023) pengeverdi.